søndag 26. februar 2012

Vinteraktivitetsdag

I dag var vi på Frogner stadion og gikk på skøyter:



Mia var kjempetøff der hun stablet seg rundt med en pingvin som hun kunne støtte seg på. Jeg angrer på at jeg valgte å la mine egne skøyter ligge igjen hjemme, men jeg følte at jeg hadde gjort nok for egen helse med spinning på formiddagen. Men det er utrolig deilig å være ute nå om dagen, som tilskuer eller ikke.

søndag 19. februar 2012

Fastelavenssøndag

I dag ble jeg vekket av en smurf som med stolthet kunne fortelle at i dag var dagen vi skulle bake boller. Jeg hadde lovet henne det i går kveld, men trodde ikke at bakekravet kunne fremstilles før klokka 9. Men det kunne det altså. Så bolledeigen ble satt, omtrent samtidig som vi oppdaget sola og ca 0 grader ute. Da fikk vi fart på beina, for å ikke gå glipp av en så fin dag. Skiene skulle testes! Vi dro opp i høyden, til vår kjære Nordmarka. Jeg fikk altså prøvd langrenn for første gang på drøye 10 år. Jeg minnes nemlig en kort skitur på folkehøgskolen, som neppe var halvparten så lang som pausen på varmestua etterpå. Uansett; jeg har gledet meg til dette gjensynet faktisk. Jeg ser hvor mye glede mange har av denne typen mosjon og det er virkelig nydelig ute i marka også på vinteren. Jeg liker meg egentlig veldig godt i marka, det har jeg skjønt i voksen alder. Sambo og jeg kjøpte ski for et par sesonger siden, for å lære vår datter markagleden vinterstid. Skiene mine er smørefrie, kjøpt på SmartClub for særs lite penger og burde således kunne gjøre nytta. Det gjorde de. 

Pausekakao og pausekjeks

Mia er tapper, det skal hun ha. Og blid. Dessverre er hun ganske beskjeden på egne vegne, og har derfor null tro på egen kraft og kropp når hun møter på utfordringer. Og da mener jeg fall, nedoverbakker, oppoverbakker og generelt alt som skjer med en gang skiene er på. Nå skal det legges til at hun er utrolig klønete og har lite kroppskontroll, det ser vi i mange sammenhenger. Dette er noe hun har arvet av sin far og jeg ser dermed for meg at jenta etterhvert skal innkjøres i diverse idrettsgrener som fritidssyssel når hun blir litt større. Da får man litt bedre dreisen på hva kroppen får til av fysiske handlinger.

Men vi kom oss et lite stykke ut i løypa før Mia ble sliten og måtte ha pause. Hun ville egentlig gå litt lenger (!), men vi vet jo at veien tilbake er like lang. Så den gikk vi ikke på, og satte oss ned. Jeg valgte å gå litt til for å teste meg selv, og fant fort ut at den hersens stakinga er problemet med å gå på langrenn. Man blir jo så utrolig sliten i overkroppen!

Far og datter

Mia fant fort ut at stavene er i veien, og det er helt greit (for det er de!). Aller helst vil hun holdes i hånda mens hun går, hvertfall når det er litt kupert. Men på flata begynner hun å finne balansen alene. I nedoverbakker, så er det gøyest å stå mellom skiene til pappa. For da går det fort!
Og så fikk hun mange komplimenter av forbipasserende og det er koselig!

Racerkjøring i akebakken som premie etter skigåing

Etter skigang, så måtte det akes litt. Og der er det kjempefremgang fra i fjor! Da måtte en av oss sitte sammen med henne på brettet, og hjelpe med å svinge. Og hun nektet å gå opp bakken etter ferdig kjøring, skulle dras opp igjen. Men nå er det andre boller. Hun setter utfor alene der det er brattest, svinger unna hindringer med største presisjon og kommer smilende opp igjen, draende på akebrettet. Supert!
Vi kunne sikkert vært der og akt lenger, men det blir fort kaldt å stå stille for å se på Mia ake. Så jeg syns det var greit å avslutte for å finne veien hjem til middag og fastelavensboller.

Vel hjemme, så ble middag laget og boller bakt ut, krem laget og dermed var desserten servert:


Hva var best? Kremen. Uten tvil. Mye ble inspisert allerede under vispingen. Visse friheter skal man visst ha som kokk.


Nei, det ble en deilig søndag dette også. Men glemmer nesten hvor mye trist og leit som foregår ellers sånn i hverdagen. Kanskje man blir lettere til sinns av å gå på ski?

søndag 12. februar 2012

Morsdag og Whitney

Gratulerer med dagen til alle mødre, først og fremst. Her i heimen har man bestemt seg for at slike dager skal ikke støttes, og jeg fikk heller den hyggelige gleden av å stå opp med Mia da hun våknet. Det var klokka 9, så jeg skal ikke klage egentlig. Men hadde kanskje håpet på en sen hyggelig frokost på sengen eller noe sånt, istedet for en snorkende samboer som bare snudde seg rundt da Mia proklamerte at: "Nå er det morgen!" Men men. Formiddag med glimrende sportsresultater, avis og Mia i alfabet-entusiasme er ganske så hyggelig det og! (Nå blir jeg minnet på at forrige farsdag også gikk ganske så rolig for seg, så jeg skal visst ikke si noe...)

Uansett; vi våknet til den uhyggelige nyheten om Whitney Houston. Og det slår meg hardt i magen. Hun var på coveret av den første voksne kassetten jeg eide, hun har hovedrollen i en av mine gode filmer som jeg kan se 100-vis av ganger (The Bodyguard) og samleskiva hennes var en av de siste CDene jeg kjøpte, før det formatet gikk i graven for min del. Jeg må derfor kunne si meg som en slags fan. En stor stemme som fremførte glade og positive poplåter. Privatlivet hennes bryr jeg meg mindre om, det er ulike måter å håndtere suksess på. Men en artist hvor jeg umiddelbart kan starte å synge hvertfall 15 av låtene uten å tenke meg særlig om, er en stor stjerne. Jeg klarer hvertfall ikke å plukke ut kun 1 favorittlåt:

tirsdag 7. februar 2012

Middagsforslag

Jeg fikk tips av Trines blogg på dagens middagsrett. Det var allerede planlagt at det skulle være spaghetti med kjøttsaus, men Mia og jeg spiddet noen pølsebiter som vi tredde på spaghettien før vanlig koking. Og det var stas! Både spiddinga og spisinga gikk unna (spisinga som aldri før) og det er koselig å se Mia lange innpå ved middagsbordet. For det skjer ikke så ofte. Sambo syns også det var godt.

Ferdigspiddet pølsebit. Spidding à la Mia

Ferdig på tallerken
Vi snakket mye om at det så ut som om pølsebitene hadde hår osv. Fokus på den gode samtalen! Jeg lagde i tillegg min vanlige kjøttsaus som jeg pleier til spaghetti, for å unngå den nakne følelsen. Men den takket Mia "nei takk" til og heiv innpå mer spaghetti med hår.

søndag 5. februar 2012

Sliten.no

Nå landet jeg godt i sofaen, etter hva jeg vil kalle en hard uke. Full 6-dagers arbeidsuke med 2 kveldsvakter og sosiale aktiviteter nesten hver dag. Mia straffer meg hardt for den sosiale biten, hun har nesten ikke sett meg på kveldene. Så nå er jeg helt uti kulda, og må finne meg i at pappa er hennes nye bestevenn. Det er litt sårt, men jeg skal nok jobbe meg tilbake. Dessuten er det viktig med et sosialt liv. Da fungerer man bedre. Det har vært spillkveld, tur på café, kveldsmat med jentene, 30- årslag og barselbesøk. Etter dagens barselbesøk har jeg kjørt ca 6 vaskemaskiner og rydda store deler av leiligheten. Henger fort litt etter når man ikke er hjemme på kvelden... Inspirerende å være på barselbesøk i splitter nytt hus forresten, jeg fikk hvertfall veldig spark i baken til å ta tak i eget hjem!


I dag har vi pakket alle smokkene vi fant og puttet i en konvolutt. Den skal sendes til Kaptein Sabeltanns Smokkarium. Mia har skrevet navnet sitt selv på brevet og greier, ganske stolt.

Og dagens lille høydepunkt: jeg er i ferd med å få tilbake hørselen på venstre øre! Den har vært borte i over en uke, og jeg ønsker meg tilbake til min (relativt) funksjonsfriske verden!