søndag 19. februar 2012

Fastelavenssøndag

I dag ble jeg vekket av en smurf som med stolthet kunne fortelle at i dag var dagen vi skulle bake boller. Jeg hadde lovet henne det i går kveld, men trodde ikke at bakekravet kunne fremstilles før klokka 9. Men det kunne det altså. Så bolledeigen ble satt, omtrent samtidig som vi oppdaget sola og ca 0 grader ute. Da fikk vi fart på beina, for å ikke gå glipp av en så fin dag. Skiene skulle testes! Vi dro opp i høyden, til vår kjære Nordmarka. Jeg fikk altså prøvd langrenn for første gang på drøye 10 år. Jeg minnes nemlig en kort skitur på folkehøgskolen, som neppe var halvparten så lang som pausen på varmestua etterpå. Uansett; jeg har gledet meg til dette gjensynet faktisk. Jeg ser hvor mye glede mange har av denne typen mosjon og det er virkelig nydelig ute i marka også på vinteren. Jeg liker meg egentlig veldig godt i marka, det har jeg skjønt i voksen alder. Sambo og jeg kjøpte ski for et par sesonger siden, for å lære vår datter markagleden vinterstid. Skiene mine er smørefrie, kjøpt på SmartClub for særs lite penger og burde således kunne gjøre nytta. Det gjorde de. 

Pausekakao og pausekjeks

Mia er tapper, det skal hun ha. Og blid. Dessverre er hun ganske beskjeden på egne vegne, og har derfor null tro på egen kraft og kropp når hun møter på utfordringer. Og da mener jeg fall, nedoverbakker, oppoverbakker og generelt alt som skjer med en gang skiene er på. Nå skal det legges til at hun er utrolig klønete og har lite kroppskontroll, det ser vi i mange sammenhenger. Dette er noe hun har arvet av sin far og jeg ser dermed for meg at jenta etterhvert skal innkjøres i diverse idrettsgrener som fritidssyssel når hun blir litt større. Da får man litt bedre dreisen på hva kroppen får til av fysiske handlinger.

Men vi kom oss et lite stykke ut i løypa før Mia ble sliten og måtte ha pause. Hun ville egentlig gå litt lenger (!), men vi vet jo at veien tilbake er like lang. Så den gikk vi ikke på, og satte oss ned. Jeg valgte å gå litt til for å teste meg selv, og fant fort ut at den hersens stakinga er problemet med å gå på langrenn. Man blir jo så utrolig sliten i overkroppen!

Far og datter

Mia fant fort ut at stavene er i veien, og det er helt greit (for det er de!). Aller helst vil hun holdes i hånda mens hun går, hvertfall når det er litt kupert. Men på flata begynner hun å finne balansen alene. I nedoverbakker, så er det gøyest å stå mellom skiene til pappa. For da går det fort!
Og så fikk hun mange komplimenter av forbipasserende og det er koselig!

Racerkjøring i akebakken som premie etter skigåing

Etter skigang, så måtte det akes litt. Og der er det kjempefremgang fra i fjor! Da måtte en av oss sitte sammen med henne på brettet, og hjelpe med å svinge. Og hun nektet å gå opp bakken etter ferdig kjøring, skulle dras opp igjen. Men nå er det andre boller. Hun setter utfor alene der det er brattest, svinger unna hindringer med største presisjon og kommer smilende opp igjen, draende på akebrettet. Supert!
Vi kunne sikkert vært der og akt lenger, men det blir fort kaldt å stå stille for å se på Mia ake. Så jeg syns det var greit å avslutte for å finne veien hjem til middag og fastelavensboller.

Vel hjemme, så ble middag laget og boller bakt ut, krem laget og dermed var desserten servert:


Hva var best? Kremen. Uten tvil. Mye ble inspisert allerede under vispingen. Visse friheter skal man visst ha som kokk.


Nei, det ble en deilig søndag dette også. Men glemmer nesten hvor mye trist og leit som foregår ellers sånn i hverdagen. Kanskje man blir lettere til sinns av å gå på ski?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar