torsdag 31. mars 2011

De harde tredveåra

Så var dagen her. Dagen hvor jeg forlater de skruppelløse og ansvarsløse tjueåra og tar steget videre. Kanskje er det nå jeg skal bli voksen? Kanskje er det slutt på alle ville forslag og cowboyliv og begynne å tenke alderdom? Nei. For jeg forlot de ungdommelige tjueåra for ca 4 år siden, omtrentlig da vi bestemte oss for å prøve å få Mia. Det var da jeg følte at jeg ble voksen. Så jeg ble kanskje tredve allerede den gangen.

Det har vært en hyggelig dag. Det var sen levering i barnehagen, så Mia og jeg fikk laaaang morgen hjemme sammen. Det er koselig å somle sammen med Mia om morgenen, vanligvis er det pisking for å rekke jobb og barnehage tidligst mulig. Jeg fikk i tillegg sove lenge- første del av gaven fra sambo! Så ble jeg vekket med bursdagssangen på senga og en snupp som hjalp mamma med åpning av gave. Det ble vel egentlig hun som åpnet uten særlig hjelp. Men jeg fikk spilt inn en fremføring av bursdagssangen på telefonen og det er kanskje noe av det koseligste å ha. Det er kanskje ikke klokkerent og det mangler endel ord her og der, men man hører hva hun prøver å synge. Flinkeste! Her har Mia laget kort, det er en bil som kjører (det ser dere vel):


Sambo slo til med gavekort (som vanlig): Gavekort på spa og gavekort på bunadstilbehør. Jeg skal nemlig få bunad i 30 årsgave til meg selv. "Heges bunadsfond" har eksistert lenge, men til tider har det hatt andre navn: "Ny bil", "oppussing", "Ting til babyen som kommer" osv. Så kom det et skikkelig bidrag til fondet nå, i anledning dagen, fra mamma og pappa. Så da syns jeg at jeg burde ta skrittet helt ut. Så jeg bestilte time hos Bunadsmesteren, og i dag var jeg til måling etter å ha levert Mia sent i barnehagen før jeg gikk på jobb. Herlig. Så nå blir det faktisk bunad. Jeg har selvsagt valgt Bunadsmesterens mest travle tid i løpet av året, så det er ikke sikkert den blir klar til 17. mai. Men det er ingen krise om det blir en 17. mai til uten bunad. Jeg har overlevd 29 stk 17. mai uten bunad, så jeg klarer nok en til.

Jeg syns at jeg burde lage en kake i går kveld og valget falt på en stor Pavlova. I denne kaka trenger man eggehviter, så hva gjør man da med eggeplommene som man skiller ut?
Jo, da lager man is. Sjokoladeisen som vi lager selv er 1000 ganger bedre enn fra butikken, den er bare helt himmelsk. Så i anledning bursdagen, så ble det altså vanlige kjøttkaker i brun saus til middag (hvilket er en av mine og Mias favoritter blandt hverdagsmiddagene!) med is til dessert og Pavlovakake til kvelds. Nydelig og totalt ikke helsefremmende. Nå er jeg kvalm og uggen, men vet ikke helt hvem som har det verst; magen eller samvittigheten.
Sambo disket opp med blomster, siden våren valgte å utebli på dagen min. Litt typisk; strålende vår i Oslo de siste dagene og så skulle det snø i dag... Litt nedtur.


Men jeg vil si at jeg har fått mye ut av dagen selv om været sviktet! Jeg har fått masse gratulasjoner på sms og på facebook, på jobb ble det en ren parademarsj av klemmer og koselige samtaler, jeg har virkelig mange gode kollegaer som jeg er veldig glad for at jeg valgte å fortsette å jobbe med!
Og så har jeg jo verdens beste smurf på hjemmebane! Her ser vi på Kaptein Sabeltann, som er stor stas for tiden.

lørdag 26. mars 2011

Det er greit når folk gir meg mat!


I dag har vi vært på lunsjbesøk og det er alltid en skikkelig opptur. Burde gjøres langt oftere. Bare vi blir kvitt malinglukt og malingutførelse, samt generelle oppussingsprosjekter, så skal det inviteres i tur og orden, på rundstykker, juice og pålegg. For det er så undervurdert.

Det er også en glimrende anledning til å la tvangstanker rundt kalorier ligge. For jeg er ganske god på å kamuflere sånt når jeg er på besøk. Og så spiser jeg istedet langt mer enn jeg ville gjort hvis det var vanlig lunsj hjemme, og da stiger energien til uante høyder. Og da føler kroppen seg nesten rusa. "Det er deilig" som Mia sier når vi bretter dyna godt og hardt rundt henne om kvelden.
I tillegg lagde vi skikkelig god middag hjemme etterpå. Lammecarré med stekte poteter, sopp og grønnsaker. Som jeg har valgt å ikke telle kaloriene på, fordi jeg fortsatt føler meg rusa på energi. Det var sambo som disket opp- han er god på å lage mat. Mine kunnskaper strekker seg ikke forbi hverdagsmiddager. Kjøttet var helt nydelig, med rosmarin og hvitløk. Selv Mia gaflet ivei. Lam er veldig godt.
Nå skal jeg se fotballkamp mens jeg venter på bakrusen. Ha en flott kveld.


Her er forresten mini-pavlovaer som skal være bordets kveldskos i dag

Trenger timer

Døgnet har for få timer for tiden. Slik ser et helt vanlig hverdagsdøgn ut for meg:

Jobb: 7,5 timer
Gangtid: 1 time
Søvn: 8 timer
Morgenstund: 1,25 timer
Middag: 1 time
Leke med Mia: 2 timer
Egentid: 2,75 timer
Smøre matpakker: 0,5 time

Her juger jeg litt. For jeg trenger litt mer tvtid og det tar jeg av søvntiden slik at jeg blir stuptrøtt istedet. Hvertfall hvis jeg har vært på trening. Så hvis jeg først skal ønske meg noe til den kommende tredveårsdagen min, så blir det flere timer i døgnet. Og mer energi slik at jeg orker å fylle de.

fredag 18. mars 2011

Klesvask, halsgrums, mat og sjokolade



Haha! Noe av det morsomste jeg vet, det er treningstøy som skal vaskes på 30 grader! Hallo? Treningstøyet mitt kan som regel vrenges opp når jeg har brukt det, så jeg tviler på at en vask på 30 grader vil gjøre nytten.

I dag har jeg mistet stemmen. Folk på jobben har ment at jeg må være døden nær, og da lurer jeg på for alvor hvor lite som skal til før folk legger seg syke og bekymringsmelding for sykefraværet er herved sendt. Man er da ikke syk selv om man er litt forkjølet med grums i stemmen! Det er ganske så normalt for folk med barnehagebarn på vinterstid her i Norge! Jeg ser at en skrankevakt i dag kunne vært noe vanskelig, men jeg skulle nå klart det også dersom det måtte til. For jeg er jo en positiv solstråle.

Mia har lekt morsk store deler av kvelden. Hun heiv innpå enorme mengder pasta til middag, innmellom "mia er morsk" fulgt av senkede øyebryn og "denne pasta veldig god". Siden det er en posevariant som tar 5 minutter, så er den lett å ty til når man er aleneforelder. Men jeg prøver generelt å bytte ut det meste av halv- og helfabrikata med mat laget fra bunnen av. Problemet er jo at i ferdigvariantene, så står det så klart og tydelig antall kcal man får i seg. Og det er så greit for en kcalnazi som meg. I mat man lager fra bunnen av, så har kaloriene en tendens til å stige voldsomt og det er litt vanskeligere å beregne antall kalorier sånn generelt fordi man "tar litt ekstra fløte" osv. MEN så kan man vurdere hvor sunt det er med alt som puttes i av tilsetninger i ferdigproduktene. Uff. Livet hadde nok vært greiere hvis jeg ikke hadde brydd meg så mye om kalorier og relativt sunt kosthold (hva nå enn det egentlig er?)

Dagens helsetips siden det er fredag: Er du veldig glad i sjokolade, men har problemer med å stoppe å spise når du først har begynt? Prøv mørk sjokolade. Selv Alle Sjokoladespiseres Mor (=meg) klarer ikke store mengder mørk sjokolade- det er så mektig og jeg får nok etter noen biter. Jeg har sjelden følt det om lys sjokolade.

fredag 11. mars 2011

Fredda'n

I dag gjorde jeg noe så lurt som å dra på lønningspils, for deretter å dra hjem og være mamma. Ingen umiddelbar suksess. Jeg tror ikke Mia merket noen endring på mamma, men jeg merket det godt selv. For jeg lever på ganske få kalorier og lite mat for tiden, og følgende lite alkohol. Så kroppen min skjønner lite når den får alkohol istedetfor mat til vanlig middagstid. Og selv etter så lite som 2 skum med hank, så var jeg langt unna kjørbar stand. Så jeg kom hjem, fikk masse god taco, litt halvhjerta lek og et bad sammen med Mia. Da var det alvorlig vanskelig å holde øynene åpne og alternativene var å pøse på med mer alkohol (som ikke fristet) eller sove litt (som jeg ikke fikk lov til av Mia). Jeg var meget klar for sofaen da Mia tok kvelden, for å si det sånn!

Fredag betyr gullrekka, som vi har fulgt av og på gjennom flere år. Egentlig er vi grundig lei av Nytt på Nytt, og mine følelser om Skavlan er best beskrevet i et blogginnlegg av

Brita Møystad

Les innlegget! Det er langt, men veldig morsomt og presist. Anbefales.

søndag 6. mars 2011

Fastelavn og lagmentalitet


Mens jeg var på spinning, så hadde husets bakere slått til for fullt i dagens anledning. Bakermester Harepus og bakergutt (jente) hadde satt en bolledeig til heving. Mia hadde mest lyst på Fastelavnsslanger istedet for boller, men det gikk greit til slutt.

Så jeg kunne altså nyte 5-mila med nydelige boller. Ble såpass revet med av TVen (som jeg ofte blir av sport), så det gikk ned et par ekstra med krem. Hvilket igjen resulterte i kvalme, slik at slutten av dette mesterskapet måtte bivånes liggende. Bortsett fra akkurat spurten, hvor Mia og jeg sto hoppende foran TVen og ropete "Petter, Petter!" med armene i været. Godt jeg skal trene også i morgen.

Jeg klarer ikke helt å legge VM i Kollen bak meg enda. Jeg kan ikke huske at jeg var så engasjert da vi hadde VM i Trondheim i 97, som det jeg har vært denne gangen. Jeg har fått med meg alt (tror jeg?) enten live eller på TV. Oslo har vært suverene arrangører, og jeg tror på utøverne som alle sier at publikum i Kollen er enestående. For de jubler ikke bare for nordmenn, men for alle. Folkehavet nå i avslutningshelgen har imponert meg fra sofaen. Vi vurderte å dra opp selv, men valgte å la være av hensynet til en 2-åring som fryser lett, ikke trives i enorme folkemengder og som sliter litt når hun ikke blir engasjert i lek. Men du verden så lyst vi hadde, til å ta "skjælvern" (jmf videoen jeg postet under) og vifte med norske flagg.

Jeg er en lagspiller. Jeg har aldri drevet med organisert individuell idrett, og selv om jeg trives i mitt eget selskap, så er det når ingenting skal skje. Ellers, så er jeg skikkelig "en del av en flokk". I familieliv, på jobb og i selskapsliv, så blir jeg fort ensom uten flokken min. Derfor blir jeg veldig imponert over langrennsløperne. For en mer individuell idrett skal man lete lenge etter. Treningsarbeidet gjøres stort sett alene, og det kreves mye selvdisiplin. Enorme mengder, vil jeg tro. Når Petter Northug sier at han har tenkt på dagens 5-mil hver eneste dag det siste året, så kreves det mye ensomt treningsarbeid og mengder mental styrke å vinne løpet. Han presterer når han skal. Det samme kan sies om Marit Bjørgen i dette mesterskapet.

Under intervjuene har både Northug og Bjørgen skrytt mye av laget sitt. Og som gammel lagspiller, så blir jeg veldig glad av at laget også er viktig i en slik idrett. En ting er under stafett, men at de også kan bruke de fordeler et lag bringer med seg under en individuell konkurranse, det vitner om bra konkurransemoral og god menneskelig innsikt. Både Bjørgen og Northug har dette, i tillegg til at de er verdens suverent beste til å gå på ski. Men mine tanker går fort til de andre på laget. For hvor enkelt er det egentlig å være på lag med verdens beste i en individuell idrett? Du trener og trener og trener, men når aldri helt opp selv. Og må backe opp om lagets stjerne og hele tiden sette laget foran deg selv. For laget er aldri sterkeste enn sitt svakeste ledd.

Jeg tror at det derfor var mange andre enn meg som måtte tørke tårer da Therese Johaug vant individuelt gull, etter uhorvelige mange "nesten" og "Jeg må bare ta av meg hatten for Marit, hu var heilt rå i dag!" For meg var det den beste medaljen Norge tok under mesterskapet, i tillegg til stafettgullene. For det er greit å ha enere, det skal alle lag ha. Og øvelsene hvor lagspillets kvaliteter kommer aller først, ligger hjertet mitt nært. Men aller best liker jeg sliterne og arbeiderne i et lag. Og når også disse lykkes individuelt innimellom i tillegg til enerne, så blir mentaliteten i laget enorm. Jeg tror kanskje at også Marit Bjørgen sjøl gråt en tåre innvendig, den dagen Therese Johaug vant gull. For i tillegg til å unne arbeidsmauren Therese den medaljen, så vet hun at dette gir ringvirkninger i laget. Som hun vet å sette pris på og dra nytte av.

Spinning


I dag har jeg debutert. På spinning. Det var sykt vondt i rompa den første tida, før andre deler av kroppen ble så sliten at rompa glemte smerten sin. Jeg tror jeg kommer til å kjenne dette i beina i morgen. Og kanskje i rompa. Den trenger en overhaling, så det har den godt av.

Dette med å prøve spinning er altså enda et ess i ermet i kampen mot kiloer og dvaskhet. Jeg tror nemlig på det med å variere treningen og prøve nye treningsmetoder. De siste årene har jeg gått på akkurat samme timer med akkurat samme instruktør, og jeg har dermed stått bom stille i kampen mot dvaskhet. Kampen har blitt tatt opp igjen i 2011, og jeg har prøvd nytt treningssenter, zumba og andre typer klasser enn normalt. Og nå altså spinning. Det er skummelt for en som fra naturens side alltid vil velge det trygge og kjente.

Og det vil fremover komme stadig nye tips fra Heges helsehjørne, bare så det er sagt. Håper dere sier ifra dersom det bikker helt over i fanatisme.

fredag 4. mars 2011

Ski-VM i Kollen


Det har vært sinnsykt moro. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg betalte mye penger for å få billetter. Det bryr meg ikke at jeg manglet følelse i føttene grunnet kulde gjennom store deler av konkurransene. Det gjør ingenting at Norge ikke vant de øvelsene jeg så. Det spiller ingen rolle at Holmenkollen i seg selv ofte er dekket av tåke på denne tida, slik at sikten ofte er vanskelig. Det er greit å stå og gå i kø.





Det er plutselig også greit med slike kleine danser og sanger som dukker opp under mesterskap.

Det er utrolig hvor norsk jeg blir når Norge tar gull. På jobb er det plutselig helt greit å se på nrk på nett-TV på pcen sin, og praktisk talt gjøre veldig lite annet enn å føle spenningen. Og de av dere som har vært på medaljeseremoni (og generelt tilbrakt tid nede i Oslo sentrum på kveldstid) vet hvor mye folk og stemning det har vært der. I følge en kollega, så var dette "skikkelig lavmål. Sentrum er blitt forsøplet av en lavkultur med altfor høy lyd". Jeg kunne ikke vært mer uenig. Kanskje har ordet "folkelig" blitt et skjellsord, men i så fall så liker jeg det folkelige veldig godt. For senest i går kveld, så sto jeg sammen med veldig mange andre nede i spikersuppa, mens en fyr med en kassegitar og en annen fyr på et tangentinstrument spilte kjente låter, mens jeg sto med "Rum and hot chocolate" i koppen i afterski-klær og sang ivrig med. Og følte en slags eufori. Om det var grunnet et misslykket hopprenn for de norske, gullet til de norske jentene på stafetten eller hele rammen rundt, det er vanskelig å si. Kanskje en kombinasjon.