søndag 6. mars 2011

Fastelavn og lagmentalitet


Mens jeg var på spinning, så hadde husets bakere slått til for fullt i dagens anledning. Bakermester Harepus og bakergutt (jente) hadde satt en bolledeig til heving. Mia hadde mest lyst på Fastelavnsslanger istedet for boller, men det gikk greit til slutt.

Så jeg kunne altså nyte 5-mila med nydelige boller. Ble såpass revet med av TVen (som jeg ofte blir av sport), så det gikk ned et par ekstra med krem. Hvilket igjen resulterte i kvalme, slik at slutten av dette mesterskapet måtte bivånes liggende. Bortsett fra akkurat spurten, hvor Mia og jeg sto hoppende foran TVen og ropete "Petter, Petter!" med armene i været. Godt jeg skal trene også i morgen.

Jeg klarer ikke helt å legge VM i Kollen bak meg enda. Jeg kan ikke huske at jeg var så engasjert da vi hadde VM i Trondheim i 97, som det jeg har vært denne gangen. Jeg har fått med meg alt (tror jeg?) enten live eller på TV. Oslo har vært suverene arrangører, og jeg tror på utøverne som alle sier at publikum i Kollen er enestående. For de jubler ikke bare for nordmenn, men for alle. Folkehavet nå i avslutningshelgen har imponert meg fra sofaen. Vi vurderte å dra opp selv, men valgte å la være av hensynet til en 2-åring som fryser lett, ikke trives i enorme folkemengder og som sliter litt når hun ikke blir engasjert i lek. Men du verden så lyst vi hadde, til å ta "skjælvern" (jmf videoen jeg postet under) og vifte med norske flagg.

Jeg er en lagspiller. Jeg har aldri drevet med organisert individuell idrett, og selv om jeg trives i mitt eget selskap, så er det når ingenting skal skje. Ellers, så er jeg skikkelig "en del av en flokk". I familieliv, på jobb og i selskapsliv, så blir jeg fort ensom uten flokken min. Derfor blir jeg veldig imponert over langrennsløperne. For en mer individuell idrett skal man lete lenge etter. Treningsarbeidet gjøres stort sett alene, og det kreves mye selvdisiplin. Enorme mengder, vil jeg tro. Når Petter Northug sier at han har tenkt på dagens 5-mil hver eneste dag det siste året, så kreves det mye ensomt treningsarbeid og mengder mental styrke å vinne løpet. Han presterer når han skal. Det samme kan sies om Marit Bjørgen i dette mesterskapet.

Under intervjuene har både Northug og Bjørgen skrytt mye av laget sitt. Og som gammel lagspiller, så blir jeg veldig glad av at laget også er viktig i en slik idrett. En ting er under stafett, men at de også kan bruke de fordeler et lag bringer med seg under en individuell konkurranse, det vitner om bra konkurransemoral og god menneskelig innsikt. Både Bjørgen og Northug har dette, i tillegg til at de er verdens suverent beste til å gå på ski. Men mine tanker går fort til de andre på laget. For hvor enkelt er det egentlig å være på lag med verdens beste i en individuell idrett? Du trener og trener og trener, men når aldri helt opp selv. Og må backe opp om lagets stjerne og hele tiden sette laget foran deg selv. For laget er aldri sterkeste enn sitt svakeste ledd.

Jeg tror at det derfor var mange andre enn meg som måtte tørke tårer da Therese Johaug vant individuelt gull, etter uhorvelige mange "nesten" og "Jeg må bare ta av meg hatten for Marit, hu var heilt rå i dag!" For meg var det den beste medaljen Norge tok under mesterskapet, i tillegg til stafettgullene. For det er greit å ha enere, det skal alle lag ha. Og øvelsene hvor lagspillets kvaliteter kommer aller først, ligger hjertet mitt nært. Men aller best liker jeg sliterne og arbeiderne i et lag. Og når også disse lykkes individuelt innimellom i tillegg til enerne, så blir mentaliteten i laget enorm. Jeg tror kanskje at også Marit Bjørgen sjøl gråt en tåre innvendig, den dagen Therese Johaug vant gull. For i tillegg til å unne arbeidsmauren Therese den medaljen, så vet hun at dette gir ringvirkninger i laget. Som hun vet å sette pris på og dra nytte av.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar