fredag 9. juli 2010

Kjedelig på ferie? NEI!

I dag har det lasset på seg av hendelser av varierende morsomhet.



Dette bildet er fra da Mia og jeg spiste is på plassen foran parken. Like etter løp hun rett ut i en ganske trafikkert vei, mens jeg kastet meg i tigersprang etter henne mens jeg hylte høyere enn himmelen. Det kom heldigvis ingen bil akkurat da, og jeg var for langt unna henne til at jeg hadde klart å få tak. Så jeg fikk en velfortjent skjennepreken av en forbipasserende som formante at jeg måtte passe på barnet mitt, for "jeg sto jo bare der og så på". Jeg holdt på å spørre om noen forteller henne at hun ikke må skjære seg i fingerne når hun kutter mat, siden det er omtrent like matnyttig som å fortelle meg at jeg faktisk må passe på barnet mitt. Men jeg valgte å ta selvkritikk og for en gangs skyld ikke svare. Jeg har lært av episoden og det tror jeg Mia gjorde også. (Dette er et kryss hun kjenner veldig godt siden det er veien til barnehagen, og hun pleier alltid å være flink og stopper for å trykke på knappen. Derfor er jeg ganske sjokkert over at hun i ren ferierus bestemte seg for å bare løpe ut i veien- det har ikke skjedd på de daglige turene de siste 5 mnd). Uansett, jeg snakket hardt og hun gråt en riktig så god stund etterpå. Så nå går vi i skammekroken begge to, hun med leksen "ikke løp ut i veien", og jeg med "ikke stol på en 2- åring".

Jeg orket ikke stranda i dag. Er fortsatt forkjølet, og 4 dager på rad var egentlig nok. Tror egentlig at Mia føler det samme, men jeg angret greit da jeg så hvor varmt det ble i parken. Vi var jo alene, for resten av verden tok jo til vettet og dro til sjøen. Så når jeg ikke gadd å dra til vannet, så fikk vannet komme til oss:


Sjørøveren gjemmer seg bak blomsten for anledningen. Men det var stas å bade i bakgården også!

Mens Mia plasket og sang til gakk-gakkene sine, så skjedde det noe mer merkelig. Plutselig ble hun helt stille (hvilket ikke har skjedd mens hun har vært våken de siste 2 år, 1 mnd og noen timer), og jeg sto lenger borte ved markjordbærene. Jeg spurte hva det var, og skjønte hva som tok oppmerksomheten hennes. Det var nemlig en mann i nabogården, på balkongen i 2. et. Han hadde kastet en sekk ned i bakgården, og hoppet over rekkverket på balkongen over på gjerdet mot vår bakgård som en katt. Deretter hoppet han videre ned i bakgården (dette er jo noen meter!), tok på seg sekken og gikk ut porten ut i gata.
Jeg ble rådvill: var jeg vitne til et innbrudd? Hvorfor skal man ellers hoppe ned fra en balkong i 2. etasje, man kan da bruke utgangsdøra fra leiligheten? Eller er det en elsker som ble nødt til å bruke den veien fordi ektemannen kom hjem i dette øyeblikk? (Ja, jeg har sett mange dårlige amerikanske filmer!). Uansett: det er ikke normalt å hoppe tilnærmet lydløst ned fra balkonger. Hadde det vært noe trøbbel, så kunne fyren ropt ned til oss, for Mia og jeg var godt synlige dersom han hadde trengt oss. Så jeg ringte politiet. Uten resultat, for jeg ble satt over til en telefon som ikke ble besvart. Fikk tak i noen i nabogården etterhvert, så jeg fikk sagt ifra hva jeg hadde sett. Hvor god naboånden er, vet jeg ikke. Men jeg føler at jeg har gjort mitt.

Mia syns det er rart med ferie, tror jeg. Og jeg har kanskje vært for tøff med henne. Vi snakker mye om potter og bleier og alt som hører med, så hun føler nok et visst press. Hun har gått mye helt naken hjemme i dag, ikke helt uten ulykker, men hun har også vært god på å si ifra. Bedre enn tidligere. Hun sover jo ikke på dagtid her hjemme, men pleier å gjøre det i barnehagen. Og nå har hun altså gått hele uka uten dagsoving, og det har nok vært tøffere enn jeg trodde. Hun hadde et kjempesinneutbrudd under middagslagingen (hun har et sånt om dagen ca, begynner å bli god på å ignorere det) og da utbruddet ga seg (=hun innser at hun ikke kommer noen vei og er utslitt) så satt hun på fanget mitt for litt trøst, og vips så hadde hun sovnet. Sittende på meg, uten bleie. Hun fikk seg en tydeligvis etterlengtet lur i senga, før vi vekker henne i håp om å redde noe av den kommende nattesøvn. Og da begynte rabalderet igjen. Det ga seg etter en stund det og, før hun igjen ble lerkeblid en stund, før tordenværet startet igjen. JA, det er ganske slitsomt med disse sinneutbruddene med jevne mellomrom.

Nå har endelig også sambo begynt ferien sin, så da blir det kanskje litt mer ferie på meg, istedefor å bare være mottaker av en 2 årings sinne. For det er så langt unna ferie som det er mulig å komme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar