søndag 3. januar 2010

Det å si ifra og hverdagen som nærmer seg...

Mia har blitt så mye flinkere på å få frem hva hun vil nå i jula.

  • Når hun er sulten, så går hun ut på kjøkkenet og drar i kjøleskapdøra (som hun ikke får opp) eller prøver å klatre opp i stolen sin.

  • Når hun er trøtt og vil ha dagslur, så vil hun bare sitte på armen min med laaaangt blikk og gjerne vinke "hadet" til alle andre.

  • Når hun er sliten (gjerne etter å ha småløpt rundt med dukkevogner eller triller i hastigheter som er motorveier forunt), så går hun bort til bokhylla og peker hun på videokameraet, da vil hun sitte på fanget til pappaen sin for å se på video av seg selv mens hun tar en pust i bakken.

  • Når hun trenger bleieskift, så står hun og drar i bleia, enten forfra eller bakfra. Da ser vi at det er en el-stinko-opplevelse i vente, og det bekreftes av lukten når vi nærmer oss henne.

Det er så koselig når disse nye elementene dukker opp! Og selv om jeg er veldig glad i hverdagene våre, både jobb, barnehage og alt annet, så skjønner jeg jo at disse fremskrittene vil oppdages sjeldnere i tiden som kommer. For nå får vi mindre tid sammen som familie. Og det har vært så koselig å være så mye sammen! Jeg trodde på forhånd at det skulle bli litt mer slitsomt, at Mia skulle være utrolig rastløs når det var barnehagefri og at det dermed skulle bli litt masete og lite avslapping. Men nei. Absolutt ikke.
Ikke har vi gjort all verden heller, det var heftig mye familieselskaper de første juledagene, men etterpå så kan jeg ikke skryte av en utrolig aktivitet. Vi har stort sett vært her hjemme, lekt med de nye lekene og bare kost oss sammen oss tre. Mia har blitt utrolig flink til å aktivisere seg selv med de nye lekene (kanskje det bare er nyhetens interesse?) og så sier hun ifra når hun trenger noe/vil noe i forhold til punktene over. Hun blir riktignok ganske hissig når hun ikke får til puslespillene eller legoklossene sine, men da sier hun ifra slik at hun får hjelp. Så er smilet på plass igjen. Hissig som en veps, (lik sin mor), over småting.

Døgnrytmen er litt ute å kjøre, da. Hun har sovet litt lengre hver morgen enn hun pleier (utrolig deilig!), og dermed forskjøvet på dagslur og kveldsleggetid. Men jeg regner med at det retter seg opp når vi nå returnerer til hverdagen og hun skal være på plass i barnehagen klokka 8. Akkurat nå høres det ut som et ork, men jeg vet at vi kommer fort inn i det igjen. Og at vi trives med det.



Bildet er fra Luciafeiringen i barnehagen

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar