tirsdag 1. september 2009

Sjef og fornøyd


Det første jeg må fortelle om, det var gårsdagen. Barnehagen hadde planleggingsdag, så jeg avspaserte fra jobb for å være hjemme. Ser forresten hvordan mine plusstimer svinner hen som snø i mai, Mia har gått i barnehage 1,5 uke og jeg har avspasert 1 hel dag og 3 timer allerede...

Ettersom barnehagestarten vår har vært noe utrivelig for de fleste, så bestemte jeg meg for å ta med Mia i den åpne barnehagen i bydelen. Dette for å holde "barnehagehverdagen" i gang selv om barnehagen vår var stengt. Så vi var på plass til åpning klokka 10. Og fra det øyeblikket vi gikk inn, så skjønte jeg at jeg hadde valgt riktig. Mia storkoste seg fra første øyeblikk. Hun sprang rundt (=krabbet fort) og prøvde alle mulig leker og kriker og kroker, mens hun skravla
og lo om hverandre.

Etterhvert kom det flere barn. De fleste var på Mias alder, et par måneder yngre kanskje, men alle var helt klart i alderspennet 1-1,5 år. Noen kunne gå, andre kunne ikke. Men felles for barna og situasjonen var hvem som var sjefen i rommet. For det var utvilsomt min datter. Hun sjefa over alt og alle. Når de andre fant seg en leke, så var hun på plass og tok den fra dem. Gjerne med en skjennepreken. Når noen begynte å le, så krabbet Mia bort for å se hva som skjedde og ta kontroll over situasjonen. Under musikkstunden, så skulle ikke Mia sitte rolig på fanget, sånn som de andre. Hun skulle krabbe rundt i midten, gjerne med egne toner på stemmeleiet slik at sangen fra alle andre druknet litt, og hun skulle hjelpe assistenten med å tromme på tromma. (De har en helt lik en i barnehagen vår, så den var nok litt kjent for henne). Musikkstunden endte med at Mia satt sammen med assistenten oppå tromma. Da fikk sjefen den kontrollen hun var ute etter, og jeg ble sittende alene i et hjørne.

Dette var nok Mias øyeblikk. Mias "walk of fame" og Mias tur til å bosse rundt med andre, slik hun garantert blir bosset med i barnehagen til daglig. Man så det altså godt i denne barnegruppa hvem som var barnehagebarn.

Hun bosset rundt en stund, fortsatt helt propell. Jeg fikk henne ikke engang til å sitte rolig å spise, slik hun alltid pleier. For det hadde hun ikke tid til, og det endte med at jeg dyttet brødbiter i munnen hennes innimellom alle andre aktiviteter. Det har aldri skjedd før. Etter ytterligere tid, så tok jeg henne opp på fanget, og da kom det en kjempegjesp. Så da forlot vi den åpne barnehagen for å sove. Og det gikk fort. Jeg kom meg ikke engang av haugen før det var rolig.

Vi var dermed ganske spente på dagens barnehageøkt. For selv om det var en viss bedring på slutten av forrige uke, så har det nå vært langhelg for vår del, og jeg fryktet at vi måtte begynne på nytt. Ettersom sambo har hatt hjemmekontor i dag, så har han stått for henting og levering. Leveringa i dag tidlig var ikke noen stor suksess, Mia hadde grått fælt. Så jeg tuslet rundt på jobb uten særlig godt humør, og kom hjem til tidenes overraskelse. For dagen i dag hadde gått "bra". Bra??? Hæ?? Hvordan kan det gå fra "en viss bedring" til "bra" sånn uten videre??? Jeg skjønner ingenting. Mia hadde vært fornøyd stort sett hele dagen, spist bra og sovet lenge i vogna si. Helt utrolig. Vi får nå se om det går like bra i morgen, eller om de ansatte bare har overdrevet trivselen. For dette høres for godt ut til å være sant.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar