fredag 25. september 2009

Arveklær og blogganbefaling

Jeg er ikke så veldig miljøbevisst, dessverre. Jeg bruker papptallerkner i kantina, jeg tar alltid plastpose når jeg får spørsmål om det i butikken (bortsett fra når jeg virkelig trenger det, for da svarer jeg alltid "nei"- jeg svarer alltid omvendt av det jeg mener ang pose) og resirkulering er det "så som så" med. Blandt mange andre tilfeller som sikkert ikke er bra for miljøet. Og ikke har det brydd meg så mye heller. Men etter at Mia ble født, så ser jeg det annerledes. Grunnen er arveklær. Mia arver veldig mye klær etter sin kusine, som igjen har arvet mye etter sine andre slektninger. Greit nok. Men det er så uhorvelig mye at jeg faktisk blir provosert. For trenger egentlig en 15 mnd gammel jente 16 forskjellige sommerkjoler? Nei. Trenger hun egentlig en penkåpe, som er 3/4 lang og som skal brukes når hun har på penklær, ettersom hun ikke kan gå selv? Nei. (For hun krabber jo, og da foretrekker hun helt klart kortere jakker. Det er bare å spørre henne!) Og trenger hun egentlig 22 luer? Nei. For all del: jeg er veldig takknemlig for arving, sånn at vi slipper å kjøpe noe særlig selv, men jeg reagerer på mengden.

Jeg har brukt store deler av morgenen for å få orden på siste arvelass, og nå har Mia en full kommode. Hun har et skap fullt med hengende tøy, og så har hun 4 svære gjennomsiktige kasser fra Ikea (disse rommer 45 liter) som nå er stappet fulle. Når skal vi bruke alt dette?
4 stk stappet fulle av ytterjakker, bukser, kjoler, undertøy osv i ca samme str

Dagens tips til dere er denne bloggen: http://milli123.blogg.no/ Dette er en gravid jente som kaller seg Pearly og gutten i magen hennes har fått diagnosen uretraklaffer. Hun har fått beskjed om at det er svært liten sannsynlighet for at han overlever utenfor magen. Men selvsagt håper hun, og hun deler tankene sine på en veldig fin måte.
Det er rart hvordan mennesker jeg ikke kjenner kan gjøre inntrykk på meg, men det har denne jenta klart, og jeg ønsker så inderlig at det skal gå bra med både henne og gutten hun har i magen. Bloggen får meg også til å være ekstra takknemlig for det jeg har, og til å innse at de problemene som måtte dukke opp i løpet av dagen min, er mikroskopiske i forhold.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar