mandag 27. juli 2009

Trening og Thanksgiving


Her er det flotte Mia-toget som Mia fikk av farmor og farfar som har vært i Italia. Blir nok en kjempeslager på neste bursdagsbord!

I dag tok jeg med meg Mia på trening. Jeg fikk trent kroppen min etter en pause, mens Mia fikk trent seg på å være vekk fra mamma og pappa og sammen med andre voksne og barn i barnepassen. Det har hun godt av. Det er en stund siden hun var der sist, forrige gang var da jeg var i permisjon. Siden sist hadde hun blitt mer bøllete, og stjal leken fra en yngre gutt med største fornøyelse. I tillegg var det blitt veldig gøy å sitte ved vinduet og slå på det mens man ser på de som trener i salen. Jeg prøvde å få øyekontakt, men fikk det ikke. Hun så på alle andre. Og barnepasseren tok henne vekk fra vinduet flere ganger, for å prøve å aktivisere henne med andre leker. Men bølla dro seg tilbake hver gang. Også da barnepasseren prøvde å samle ungene i en ring med en sang, Mia var bølla som forsvant først. Kanskje hun blir bølla i barnehagen?

Og så skal jeg passe på å bruke et øyeblikk på å være takknemlig. Jeg føler at jeg ofte fokuserer på det negative og det vi sliter med i forhold til Mia, og så glemmer jeg å sende henne gode tanker for de tingene med henne som er superbra. For når det gjelder legging om kvelden, så er det ingen som slår henne. Hun legges uten protester. Vi spiser kveldsmat og tar på pysj og pusser tennene og legger henne ned i senga mens hun ser på oss. Så får hun en smokk og elefanten sin i hånda som hun koser godt med, og så brer jeg over henne. Så sier vi "natta" og går ut av rommet. Og da er det knyst. Ingen dulling og synging, ingen hylgrining og ville protester og ikke noe noe-som-helst. Etter å ha vært sammen med andre barn i ferien, og sett hvilke problemer andre foreldre har med legging, så skal vi bare prise oss lykkelige over hvor lett det er hos oss. Det har alltid vært lett med legging med Mia, vi kan telle på få hender de gangene hun ikke har villet legge seg. Så vi skal passe på å si det til hverandre hvor heldige vi er. For det kommer sikkert en tid hvor dette endres og hun blir like vanskelig som alle andre.

Nå: bli ferdig med Mias 0-1 års album.
I morgen: Kanskje trene igjen?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar