fredag 1. mai 2009

Det vondeste av det vonde

Noen ganger kjennes livet urettferdig. Noen ganger skulle man ønske at man kunne satt seg selv i en annens situasjon, fordi man ønsker å skåne den andre. Det snuppa mi fikk oppleve i går, det burde hun fått slippe.

Det startet onsdag kveld med at hun hadde litt dårlig mage, som resulterte i en spontan tur til fastlegen torsdag. Der skulle jeg innhente tips om forkjølelse og problemer i bleieområdet. Idet jeg skulle motta en resept på noe salve, så mister jeg fokus som mamma. Jeg tar oppmerksomheten vekk fra Mia i 0,2 sek når jeg rekker frem hånda mi mot fastlegen. Da velger smurfen å rulle fra seg rundt, sånn som hun alltid gjør, og hun detter nesten 1 meter ned fra senga på legekontoret og rett i gulvet.
Legen sjekker kjapt hodet for å sjekke etter brudd hun ikke finner. Men Mia er veldig lei seg og gråter mye. Vi kommer oss ut og i vogna faller hun til ro. Jeg ser at hun lukker øynene, men merker at hun ikke sovner skikkelig. Når vi kommer hjem så ser jeg den største kulen jeg noensinne har sett på et så lite hode. Hun er misfornøyd, vil ikke leke i stua, gnir seg i øynene og jeg flytter henne inn på rommet hennes. Der trives hun merkverdig godt.
Jeg får bange anelser da jeg ser hvor blek og rolig hun er, helt ulikt hvordan hun vanligvis opptrer. Jeg ringer tilbake til fastlegen og får beskjed om å gå på legevakta. Vi møter sambo der nede, og Mia er rolig i vogna hele veien. Uinteressert i vognleker og kontakt.
På legevakta sniker vi heldigvis i køen av folk med overtåkk på anklene og andre ting som neppe har noe på en legevakt å gjøre, og møter en lege. Hun mener at Mia har en hjernerystelse. Hennes første reaksjon er at det går fint, men at vi må observere henne natta gjennom. Så tenker hun seg litt om og konsulterer noen andre. Løsningen blir at vi sendes til akutten på Ullevål fordi hevelsen er enorm og hun virker irritabel. På akutten blir vi sittende noen timer fordi dette ikke er akutt nok, og det var mye annet som kom foran. Mia blir holdt fastende for mat og drikke og er dermed ganske sutrete. Jeg mener; sulten, tørst, trøtt, skallebank, bleieutslett og forkjølelse. Her er det mye å sutre om. Endelig, etter hennes leggetid, så får vi besøk av legen, som legger henne inn til observasjon natta over. De vil ikke ta bilder av så små med mindre de absolutt må, så hun skal bare observeres inntil videre. Vi kommer opp på Barnekirurgen og får et rom. En av oss skal ligge over med henne, og da ble det sambo. Jeg hater sykehus, og kjente at jeg slet med minner fra barselavdelingen enda. I tillegg er jeg forkjøla, og da vil de neppe ha meg overnattende uansett.
Sambo og Mia hadde en hyggelig natt. Med målinger hver time, så skremte de kjapt ut romkameratene sine. Like greit. Det er noe av det verste med å ligge på sykehus, det finnes ikke privatliv. Alle skal på tomannsrom uansett.
Jeg sov hjemme. Eller, var hjemme. Blir ikke så mye soving etter noe sånt. Var tilbake på Ullevål før 8 i dag, og fant en Mia og Sambo som egentlig var ganske fornøyde. De hadde sovet det de fikk lov til og spist. Og det var den Mia jeg kjenner. Litt irritabel kanskje, men det er hun ofte på morgenen når det nærmer seg formiddagslur. Så ventet vi. Ventet på legen som skulle undersøke. Og hun hadde altfor mye å gjøre, så vi var de siste som forlot avdelingen. Vi fikk permisjon, med telefonmeldeplikt.
Etter at vi kom hjem, så har vi sovet alle 3 noen timer. Så har vi spist middag, og Mia spiste full porsjon. Det er fint, for det ble jo minimalt med mat i går. Mot kvelden ble hun sliten, som vanlig, og etter et svært så plaskende bad så nektet snuppa kveldsmat og gikk til sengs. Og der er hun nå.
Vi rapporterte inn til Ullevål isted, men for et par strakser siden syns jeg hun virket varm. Her er det muligens noe feber på gang.

Jeg sliter med flashback. Den lille videosnutten med Mia som detter i gulvet, sitter på netthinna som en video fra youtube. Og jeg får ikke klikket den bort.

1 kommentar:

  1. Så trist at dere skulle oppleve dette. Men hvis det kan være en trøst, så er det ikke uvanlig å oppleve slikt med ungene sine! Skal ikke komme med min historie her, du får spørre en annen gang, men det gikk bra og det gjør det som oftest. Det er kanskje verst for mor!

    SvarSlett