tirsdag 21. april 2009

Den eneste, siste, lille

Da har barselgruppebabyene begynt å gå selv. Riktignok bare en av de, men likevel. Vi var på innflyttingsfest hos en i barselgruppa i dag, for de har flyttet ut av byen. Oppmøtet var bra til å være utenbys syns jeg, 7 stk mammaer med babyer. Alle babyene krabber, setter seg opp av egen, fri vilje og de fleste går med støtte av mammaen sin eller ved støtte av bord og andre ting. Hun ene hadde altså tatt sine første skritt alene nå, til og med.
Alle, bortsett fra Mia. Hun gjør ingen av delene. Det syns ikke så godt i korte perioder, for alt foregår jo på gulvet. Men etterhvert så ser man jo at babyene krabber bort til nye leker, følger etter mammaen sin hvis hun flytter seg eller går dit hvor det kommer ny lyd. Og da blir jo Mia liggende igjen. For hun kommer seg ingen steder.
Jeg syns det var litt flaut i starten, ovenfor de andre mødrene. Det at Mia ikke var så raskt ute med sitting og rulling var greit, for det er korte faser. Men jeg så tendensen. For noen av disse babyene krabbet før jul allerede.
Jeg trodde jeg hadde passert det å være flau ettersom jeg får ikke gjort noe med det. Jeg kan ikke tvinge denne jenta til å krabbe. Jeg hjelper henne og prøver å støtte opp kroppen og beina, men hun detter sammen som en sekk.
Jeg merker at jeg tyr til sarkasme når jeg må "forsvare" hvorfor hun ikke krabber. Sarkasme på min egen datters vegne. Jeg syns det er fælt, men jeg gjør det dessverre for å lette stemningen. For alle tror at en baby på 10 mnd har begynt å krabbe litt og så føler folk seg litt dumme når de sier det og det ikke stemmer. Mest syns jeg jo synd på Mia. Hun er like nysgjerrig som alle andre og jeg ser blikkene hun sender i de spennende retningene, som gjør at de andre krabber i vei for å utforske. Og så spenner hun fra og sparker masse med beina, i en helt tydelig og engasjert mine. Men det går overhodet ikke fremover, kun litt bakover på gulvet. Det er ikke viljen det står på. Hun vil, men skjønner ikke hvordan.
Hun har endelig begynt å sette føttene under seg. Hun tar tak i lekegrinda og prøver å vise at hun vil dra seg opp. Hun klarer det ikke, men jeg setter beina hennes i gulvet. Og da står hun litt, med god støtte fra meg. Dette er store fremskritt og jeg håper på flere. For hun må gjøre noen giganthopp på fremskrittsfronten for å ta igjen de andre babyene i gruppa.



Denne gåbilen har vi i lekesamlingen. Men den blir ikke brukt som gåstol enda. De andre babyene herjet med gåstoler i dag. Tut og kjør.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar